| |
Biofeedback ved skader etter datamaskinarbeid: Vurdering og treningsprotokoll Erik Peper, Ph.D. Vietta S. Wilson, Ph.D.
Will Taylor, M.D. Alex Pierce,
Kathy Bender, Vicci Tibbetts, Innledning
Feil
arbeidsvaner, dårlig ergonomi på arbeidsplassen og dårlig arbeidsmiljø
kan føre til fysiologisk dysregulering, for eksempel muskelømhet, tretthet
og skader (Grandjean, 1987). Noen utvikler kroniske smerter i nakken og
overkroppen under arbeidet, også kjent som belastningsskader (RSI –
Repetitive Strain Injury), CTD (cumulative trauma disorder) eller
overbelastningssyndrom, etter lange perioder med gjentatte bevegelser ved
PCen. Personer med RSI risikerer redusert produktivitet og inntekt, samtidig
som de medisinske utgiftene øker. RSI utgjorde førti prosent av syketrygd
som ble utbetalt i forbindelse med yrkesskader i USA 1990. Ubehag og skader
kan påvirke holdningen PC-brukere har på arbeidet sitt og på datamaskiner.
Førti millioner amerikanere bruker datamaskiner og 15-20 prosent risikerer
RSI-symptomer (CDC, 1984). For de ansatte kan RSI føre til økt sykdom, og
for bedriften kan det føre til økte medisinske kostnader og tapt
produktivitet. For
tiden kan en ergonomisk analyse av arbeidsplassen, riktig innstilling av møbler
og utstyr, bytte av mus og tastatur samt periodisk hvile gi redusert
fysiologisk dysregulering (tilfeller av muskeltretthet eller muskelskader).
Denne mekaniske tilnærmingsmetoden mangler imidertid to veldig viktige
elementer:
Datamaskinbrukeren
må lære å redusere spenningsnivået og slappe av i musklene når de ikke
brukes. For å hindre RSI kreves en kombinasjon av riktig ergonomi,
variasjon i arbeidsmønsteret (arbeid/hvile-syklus) og selvregulering ved
hjelp av biofeedback for å redusere dysponetisk aktivitet (uriktig, feil
anvendt og ubevisst muskelspenning). Det
er IKKE nok å justere ergonomien og innføre hvilepauser for å redusere
risikoen for skader hvis man ikke har kinestetisk bevissthet og vet hvordan
man reduserer spenningen. Datamaskinbrukere
kan lære preventive tiltak for å føle muskelspenning, slik at de kan
slappe av og regenerere muskler ved registrering av data og bruk av mus.
Biofeedback-instrumenter kan brukes til å overvåke bestemte muskelområder
og advare brukeren om overbelastning eller dårlige vaner som kan føre til
kronisk smerte eller skader. Mestrer man dette, reduseres risikoen for RSI.
Analyse av risikofaktorer Utvikling
av RSI omfatter ergonomiske og psykofysiologiske bidragsfaktorer, blant
annet:
Følgende RSI-protokoll omfatter vurdering av ergonomi og arbeidsmåte, psykofysiologisk profil, analyse av risikofaktorer samt trening og opplæring i biofeedback.
Vurdering av ergonomi og arbeidsstil Ergonomisk vurdering må gjøres på arbeidsstedet
under normale arbeidsforhold. (Sammenlign stillingen til datamaskinbrukeren
med de anbefalte retningslinjene i figur 1). Vedlagte vurderingsskjema, The
attached assessment form, SFSU – ERGONOMISK VURDERING AV ARBEIDSSTASJON (Peper
og Tibbetts, 1994), kan brukes som retningslinjer for å unngå de fleste
ergonomiske risikoer (se også Jones, 1991; State of California, 1993).
Samtidig må det gjøres bevegelsesanalyser ved utføring av oppgaver.
Gjentatte asymmetriske bevegelser fører nemlig til økt risiko (Donaldson,
1994). I tabell 1 (Wilson, 1994) finner du en tabell med vanlige plager hos
datamaskinbrukere, tilsvarende ergonomiske faktorer og områder for
overflateelektromyografi (sEMG).
Figur 1. Oppsett av
arbeidsstasjon med hensyn på å redusere risikoen for ubehag. (Illustrasjon
fra Great Performance, Inc. Etter evalueringen identifiseres ergonomiske risikoer, og det
foreslås løsninger. Mange av løsningene kan være ergonomiske, for
eksempel å senke skjermen ved å plassere datamaskinen sidelengs på gulvet,
senke tastaturet ved å montere en tastaturskuff, heve føttene ved å bruke
telefonkataloger og fjerne kasser eller søppelbøtter som står under
bordet, slik at benene får større bevegelsesfrihet. Noen ganger krever løsningen
ommøblering av kontoret, for eksempel at kontormøbler flyttes slik at man
ikke behøver å strekke seg etter ting, eller slik at man kan se på lenger
avstand. Ved asymmetriske arbeidsmønstre rettledes personen til å veksle på
å gjøre jobben med den ene eller den andre siden av kroppen samtidig som møblene
(telefoner, dokumentmapper) flyttes for å balansere bevegelsesmønstrene.
Om morgenen kan for eksempel telefonen plasseres på venstre side, slik at røret
løftes av med venstre hånd. Om ettermiddagen flyttes telefonen til høyre
side, slik at høyre hånd brukes. En annen faktor som ofte blir oversett,
er riktig korrigering av synet, særlig ved bruk av bifokale briller.
Lesebriller (som ofte brukes ved datamaskinen) tvinger brukeren til å bøye
hodet bakover eller bøye seg fremover, fordi fokuseringsavstanden ikke er
innstilt på avstanden til dataskjermen (Grandjean 1987). Noen må kanskje
bruke Like viktig er det å bli bevisst på arbeid/hvile-syklusen. Dette betyr både å ta korte pauser og bevege seg når oppgavene utføres, samt å ta hyppige, lengre pauser der det gjøres større bevegelser med kroppen. Psykofysiologisk profil Etter den ergonomiske vurderingen og justeringen bør det gjøres
en fysiologisk vurdering. Om mulig bør den omfatte en vurdering på
arbeidsstedet. Dette gjøres enkelt med en bærbar datamaskin og en bærbar
tokanalers EMG-enhet som MyoTrack2(TM) eller ProComp+(TM) fra Thought
Technology. Den omfattende profilen består av ulike faser som også kan
brukes hver for seg, avhengig av hvilke behov datamaskinbrukeren har. Den psykofysiologiske profilen består av fysiologisk overvåkning
under: a) utføring av oppgaver, b) simulert følelsesmessig stress, c)
lange perioder med dataregistrering og d) bevegelsessymmetri. Hensikten er
å vurdere den dysponetiske aktiviteten (feil bruk av spenningsmønstre),
varigheten på korte pauser, virkning av følelsesmessig stress på
fysiologiske reaksjoner, fysiologisk tilbakestilling, asymmetriske
muskelsammentrekninger og somatisk bevissthet. Profilen vurderer personen ved datamaskinen, enten på jobb eller på
en simulert arbeidsplass. Dataregistreringsoppgaven må omfatte det faktiske
data-registreringsmønstret til brukeren (for eksempel tastatur, mus og/eller
trackball). Den første vurderingen omfatter ikke feedback, selv om alle
dataene registreres for senere analyse. VIKTIG: Protokollen må tilpasses slik at den vurderer en virkelig
arbeidsoppgave, for eksempel jobbrelatert dataregistrering, at klienten
strekker seg for å ta telefonen med høyre og venstre hånd, og så videre. Etter at protokollen er fullført, kan dataene gjennomgås med klienten for å vise de fysiologiske responsene han eller hun har. Denne informasjonen brukes deretter til å bestemme selvreguleringsstrategier som skal forbedre helsen. Denne feedbacken gjøres vanligvis rett etter vurderingen, slik at informasjonen kan brukes til å begynne gjenopptreningen. Krav til og plassering av sensorer Minstekravet for vurderingen er tokanalers overflateelektromyografi (sEMG). Tokanalers sEMG-vurdering vil kreve at sensorledningene flyttes til andre muskelområder under ulike faser av vurderingen. En mer omfattende vurdering vil omfatte minimum firekanalers sEMG, respirasjon, hudtemperatur (Temp) og SCR (skin conductance response - respons på hudens ledeevne). Plassering av to-kanalers sEMG-sensorer:A)
sEMG på underarmen: Plasser de aktive
elektrodene midt på extensor- og flexor-musklene (se figur 2) for å overvåke
spenningen i underarmen. Hensikten med å overvåke underarmen, er at de
fleste ikke slapper av i fingrene eller håndleddsmusklene mens de bruker
fingrene til å skrive på tastaturet eller holde musen.
Figur
2. Plassering av sEMG-sensorer på underarmen B) sEMG på nakke og skuldre: Plasser
én aktiv elektrode over venstre scalene og den andre midt på høyre
trapezius (se figur 3). Hensikten med å overvåke nakken og skuldrene er at
de fleste hever skuldrene og tenderer mot torakspusting ved utføring av
oppgavene. Plasseringen på venstre scalene til høyre trapezius vil også
fange opp spenninger i scalene- og sternocleidomastoidmuskelen.
Figur 3. Plassering av sEMG-sensorer på nakke og skuldre Plassering
av firekanalers sEMG-sensorer: Sensorene plasseres slik at de gir mulighet for tosidig analyse
under symmetrivurderingen. Den vanligste plasseringen av tosidige elektroder
(høyre og venstre) omfatter følgende muskler: øvre trapezius, nedre
trapezius, sternocleidomastoid, rhomboid og pectoralis. Hensikten med å
overvåke øvre og nedre trapezius er å forbedre skulderstabiliteten, fordi
nedre trapezius vil hemme aktiviteten i øvre trapezius. (Informasjon om nøyaktig
plassering av elektroder finnes hos: Soderberg, 1992. Denne håndboken er
gratis, og fås hos NIOSH, se anbefalte kilder for mer informasjon. Mer
informasjon finnes hos Basmajian & Blumenstein, 1980.) Det foretas omfattende overvåking av
torakale og abdominale pustemønstre og pusterytmer, perifertemperatur,
hudens ledeevne og hjerterytmen. Overvåkingen bør også omfatte følgende
plasseringer av sEMG-sensorer: dobbeltsidige cervikale paraspinalmuskler,
tyggemuskler, tinningsmuskler, deltoid, øvre og nedre trapezius, pectoralis,
infraspinatis, håndleddsstrekkere og ‑bøyere, og muligvis tibialis
og gastrocnemius.
Vurderingsprotokoll
FASE
1: HENSIKT: PROSEDYRE:
RISIKOMØNSTRE:
|